søndag 13. september 2009

Når det kjente blir det ukjente


Har du noengang følt hvordan det er når virkeligheten blir mer og mer distansiert for hver dag som går?
Paranoid som faen løper man rundt, usikker på hva som egentlig skjer.
Venner blir fremmede, de er spioner! Alle ser på deg.. hvorfor?
Hysj,hysj.. Ikke snakk så høyt! De kan høre oss.
Noen følger etter deg frykten henger etter deg konstant.
Søvnløse netter følger etter.. En hel dag gjemt bak sofaen,noen skal skyte deg men du vet ikke hvem.
Spiser ikke,ser bare koder overalt!
Lyset på ovnen slår seg av.. Hva betyr det?
Plutselig er jeg midpunket på alle TV kanaler,jeg skifter.. Hva faen! Hvorfor er jeg plutselig med i Hotel Cæsar?
prøver å sette på noe musikk,men den føles så levende,den driver meg!! Tekstene handler om meg. Er jeg blitt kjent over natten eller?
Må huske på å alltid ha toalettpapir i dassen slik at ingen kan se opp! Alt mistenkelig må fjernes fra vegger,er jo kameraer overalt.
Det føles som en test.. Er jeg utvalgt til noe?
I det neste er jeg udødelig,ingen verdens ting kan skade meg.
Vennene mine kommer ikke innom lengre,jeg sitter bare alene.
Kan ikke gå ut,alle vet jo hvem jeg er.. Jo jeg prøver,men må reise tilbake.
Hun sa hun hun hadde flyttet til en annen by.
Min "bror" kommer og spør om jeg ikke skal spise snart,gir meg noen skiver.
Prøver å spise,men er for optatt med å tolke kodene på regningene,finner ut at her i denne kåken skal meg og min utkårede bo resten av livet.
Min "bror" kommer igjen og sier vi kan reise "hjem",det går jeg med på.
Allerede på busstoppet stresser jeg,hva er det han fyren glor på? Spaner de på meg eller skal de hjelpe meg?
Vi sitter på bussen,bakerst sitter en gjen med undommer og ler,jeg snur meg og spør "er det meg dere ler av??"
Min "bror" sier at det ikke er meg de ler av,vanskelig for å tro det.
Hva er det med alle bilene bak og foran bussen,tar de farvel siden jeg skal reise?
Når vi går gjennom byen blir et helvete,alle ser jo på meg.. Slutt!
Vi kommer på båten,jeg sitter der,vet egentlig ikke hva jeg tenker.
Det kommer en uniformert mann,er vi i krig nå tenker jeg,ser båter på fjorden,krigsbåter.
Endelig fremme,kreativiteten begynner å komme,utrolig hvilket kunstverk man kan lage av telys og cd plater.
Jeg går og ser inn i kjøleskapet,hadde tenkt å spise en sjokoladepudding,men blir forbannet,hvorfor er hele privatlivet mitt og alle mine ideer blitt til

reklame? Alt handler jo om meg,umulig å slappe av!
Det går noen dager den ene i himmelen,dem neste i helvete.
En person nær kommer og spør om jeg skal være med inn til byen og jeg tenker ja hvorfor ikke.
Kan jo shoppe litt eller noe,så jeg setter meg inn i en politibil,uten å tenke noe mer over det.
Han som sitter i baksetet med meg spør hvorfor jeg ligger nede med hetten over meg og jeg svarer "Jeg vil bare ligge sånn,er jo ikke noe galt i det"
Kunne jo nesten ikke si til han at det var noen som skulle skyte meg,og hvis jeg da lå nede i setet så traff de han istedenfor.
Omsider kom vi frem og gikk inn i en gang,politiet gikk og jeg satt plutselig alene med en fyr som spurte om alt mulig rart.
Det gikk plutselig opp for meg hvor jeg var,da skrek jeg til en person "Det er du som skal være her,det er du som er sinnsyk din jævla hore" Da gikk hun.
Jeg satt i et stort rom,det lå noe frukt på et bord,så jeg tok et eple,var litt usikker men spiste det.
Det kom en dame inn og ga meg en pille. Fett tenkte jeg,nå roer det seg. Det gjorde det nok etterhvert også.
Neste dag våknet jeg av en sprøyte i låret,og deretter satt det plutselig 3 personer foran meg og så på meg og snakket.
De kunne like gjerne talt i tunger,for jeg skjønte ingenting av det de sa.
Så gikk jeg ut i dagligstua,jeg så en som spilte kinasjakk alene,gikk bort til han og spurte om vi skulle spille,han svarte nei i en sur tone.
Jeg tenkte for en idiot,man kan da ikke spille kinasjakk alene! "Greit det din idiot" sa jeg og gikk videre,jeg traff en på min alder.
Han sa "bare slapp av og hold deg i ro så går kommer du fort ut".
Joda,greit det,satt meg ned for å se på tv,men det satt en litt eldre dame ved siden av meg,jeg tok fjernkontrollen forsiktig vekk fra henne for å skifte

kanal,det samme gjorde hun etterpå. Slik hold vi det gående lenge. Jeg gikk tilsutt på rommet,var lei dette tullet,folka her gjorde meg bare enda mer

forvirret!
Så kom dagen da vi skulle ha felles lunsj,jeg begynte å smøre på en skive så meg litt rundt og la merke til at flere så på meg,hvilket pålegg jeg skulle ha på

skiven etc. Aha,tenkte jeg med et djevelsk smil,nå skal jeg ha det gøy. Jeg tok en pakke leverpostei,ventet til de andre hadde gjort det samme og begynt og

smøre på,da tok jeg et annet pålegg.
De ble helt forvirret,dette var gøy! Jeg ga meg ikke før jeg var den siste som satt igjen,for mat trengte jeg tross alt,så tynn som jeg var blitt.
Samme dagen gikk jeg inn på røykerommet for å ta meg en røyk,skiftet radiokanal til en med techno og skrudde på full guffe.Jeg kom fort i krangel med en dame

der inne,skjelte henne ut fordi hun måtte faen ikke komme her og preke til meg om hvilken musikk jeg skulle høre på,og det at hun var en lesbisk prest gjorde

ikke saken noe bedre ettersom jeg hater kristendom! Det resulterte i at vaktene kom,jeg for min del skjønte ikke problemet,så jeg sa til dem at jeg måtte jo

få lov å "rave" litt uten at det skulle bli et problem,men jeg ble henvist til rommet.
Det skjedde mye rart de neste dagene. En av de tingene som irriterte meg mest var at det var 2 knapper man kunne trykke på for å tilkalle personalet.
Den ene knappen hadde et mannesymbol,den andre et kvinnesymbol,og jeg trykte bare på den med kvinnen på fordi jeg ville se hun vakre som hadde vært inne på

rommet å snakket med meg tidligere,men neida han samme fyren kom nesten hver gang og jeg ble mer og mer forbanna og ga klinkende klar beskjed om at jeg ikke

var homo og forlangte at det skulle komme en dame når jeg trykket på den kanppen.
Tilslutt resulterte diverse hendelser i at jeg ikke fikk lov å omgå de andre pasientene,jeg skremte dem vistnok. Jeg ringte noen bekjente og sa det skulle få

meg ut,men neida det var ikke opp til dem å vurdere. Forsøkte å forklare dem at jeg ble brukt som en forsøksobjekt der inne,men til ingen nytte.
Prøvde å snike meg ut utallige ganger uten hell.
Men så kom det en kveld der jeg fikk nok,gikk ut til han som satt vakt og sa jeg skulle ha lommeboka mi,han sa at det ikke gikk for den lå i safen.
Safen? svarte jeg, "er det monopol vi spiller" spurte jeg og gikk inn igjen på rommet.
I forbannelse prøvde jeg å sparke opp vinduet,klarte det ikke på første forsøk,men på 3. gikk det. Jeg så ned og det var vel ca. 3 etasjer ned,men det var et

tak imellom,så det ble ikke så høyt og når jeg første hadde komt så langt skulle jeg gjennomføre det.
Tok med meg bagen og hang meg ut vinduet etter den for å så hoppe ned på det første taket,og det gikk forsåvidt bra,men jeg mistet balansen og falt ned defra

og landet med skallen rett i asfalten.
Noen sekunder etterpå reiste jeg meg opp og vandret ned mot byen og synes igrunn det var merkelig at ingen kom etter meg.
Det å komme til byen var merkelig,jeg måtte gå på den ene siden av veien,for den andre var bare for homoer,og der kunne ikke jeg gå!
Alt var så ukjent,alt var så forandret,kjente ikke igjen noen folk heller.Det jeg tilslutt kom frem til var at alle de som egentlig bodde der var på ferie

slik at det skulle spilles inn en tv serie og at byen min var innvadert av folk fra en annen by. Gikk og gikk uten anelse om hvor jeg skulle gjøre av meg.
Kunne ikke reise "hjem" for der skulle alle drepe meg!
Så jeg tenkte at å reise til et annet sted var bedre,tenkte først å gå opp til en kompis men la den tanken på is,for jeg tenkte at han kanskje ikke var særlig

hypp på å få purken på besøk,så jeg gikk videre prøvde å haike,men ingen stoppet.
Tilsutt var jeg så lei at jeg la meg midt i veien i håp om at noen kjørte over meg,men det skjedde jo aldri så jeg fortsatte.
Gikk gjennom en undergang så på noe graffiti og la plutselig merke til at noen hadde sprayet et swastika symbol over det.
Det var da jeg fikk for meg at hele byen var innvadert av nazier,og da jeg kom til holdeplassen der taxi'ene holdt til la jeg merke til at det sto bak på

bilen "kun hvitt personale" Det var helt uaktuelt å ta denne,så jeg hoppet inn i en "vanlig" taxi der det var en eldre fyr som kjørte,jeg sa destinasjonen og

han kjørte meg dit.
Da vi kom frem og han skulle ha penger forklarte jeg at jeg ikke hadde penger men han kunne sende regning,og det gikk han med på tilslutt,men jeg ombstemte

meg hele tiden og ga ham hvertfall 3 forskjellige adresser og gikk ut av bilen.
Selvfølgelig var jo siste båten gått,så jeg gikk opp til et hus og ringte på.
En ung jente kom ut og jeg spurte "er det greit om jeg sover her inatt? Nådde ikke siste båten" Jeg må spørre faren min sa hun,han kom ut og sa selvfølgelig

nei.
Da gikk jeg bed igjen på kaien og bestemte meg for å sove i en vogn de bruker til å levere aviser med,tok ut noen klær av bag'en.
Omsider var jeg endelig på vei inn i drømmeland,plutselig begynte vognen å bevege seg og jeg tenkte faen,nå blåser den på sjøen.
Før jeg visste ordet av det trakk noen plastikken av vognen,og jeg stirret forskrekket på en mann og han likedan på meg.
Jeg spurte hva han gjorde her og han begynte å flire og sa "det kan vel jeg like godt spørre deg om. Jeg forklarte at jeg ikke hadde nådd siste båten.
Fyren var grei han,fikk noe tobakk av han og en kopp kaffe og vi snakekt litt,så kjørte han avgårde.
Like etter kom en politibil nedover,burde jo tenkt så langt at jeg sikket var etterlyst på radioen,så jeg satt bare det,var ingen vei å løpe uansett.
De tok meg inn i bilen spurte etter navn osv. Jeg tryglet og ba dem hele veien at de ikke måtte kjøre meg tilbake igjen,de sa de hadde ikke noe valg.
Det "morsomme" er at jeg fikk vite i ettertid at politiet hadde funnet meg midt i sentrum og ikke ved noen kai!
Deretter ble jeg lagt inn på ett rom uten vindu eller noe.
Dagen etter ringte jeg en person og sa at hvis ikke du får meg ut herfra nå ser du meg aldri igjen,eller tar jeg livet av meg,det er ditt valg for her inne

blir jeg bare verre.
Dagen slapp jeg ut,men det tok vel ca 4-6 mdn før jeg ble meg selv igjen.
Grunnen til at jeg "landet" igjen var veldig enkel.
Jeg møtte på en kompis på et senter,han ser på meg og sier "Du skal bli med ut på byn ikveld" og trykte en knips inn i kjeften før jeg i det hele tatt fikk

tid til å reagere.
Jeg sto der litt småforvirret og tenkte jaja,siden den allikevel er i kjeften er det vel bare å svelge den. Deretter stakk jeg et annet sted for jeg orket

ikke gå ut ,ville heller slappe av med noen andre venner,vi gikk bare rundt og snakket og hadde det gøy. Senere på kvelden gikk jeg og la meg.
Dagen etterpå var merkelig for da var plutselig alt på plass,alle vrangforestillingene vekke,enkelt og greit.
Jeg var helt meg selv igjen og det merket alle andre og,litt ironisk å gjennomgå så mye bry for ingenting,når en liten pille gjorde susen.
Kanskje de burde forsket litt mer på MDMA,det ble jo egentlig utviklet som et behandlignsmiddel for mentalpasienter tidlig på 1900 tallet.
Mener å huske at det også ble forsøkt som sannhetsserum under krigen. Men den hjalp uansett meg.
Men husk,det er forskjell på medisinsk bruk og misbruk!

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar