En sjel kaller... Min kjære...

Hvem er du som alltid prøver å trenge inn i mine innerste tanker, mysterier og hvorfor viser du deg bare når mitt sinn er helt åpent og tar over drømmene, vil du vise deg, vise vei ?
Lokker du meg mot kanten av stupet ,eller vil du vise meg noe?
Dine lange gyldne lyse fletter jeg kan se i de fjerne grønne enger som i en skog fra en svunnen tid.
Alt er så levende men samtidig så dødt, en illusjon eller fragmenter fra fortiden.
En vakker og tilfreds sjel som søker mitt nærvær, eller er det meg som velger å entre din verden selv om jeg vet hvor mye energi det tar og hvor rolig til sinns man må være.
Er du min skytsengel som viser vei, en ånd i menneskeform som leder meg mot det ukjente... Informasjon  om dette er for meg uinteresant for jeg vet min tid kommer...
Hva du vil oppnå eller bruke meg til er meg likegyldig, men vit at jeg setter veldig stor pris på ditt trofaste nærvær kjære døden, det er jo ikke første gang våre veier krysser og mest sannsynlig ikke siste heller...
Død kjære død, vi sees igjen ved veiens ende!...