lørdag 13. august 2016

Hva Var Vel Livet Uten Deg!

Det sies du ikke er bra for meg, og at du er dødelig.
Tærer meg opp både fysisk og psykisk, men hvorfor er du da så god og snill med meg? Hvorfor får du meg til å føle meg å vel og bra? Glemme at jeg egentlig er trist...
Sett bort fra alle bakmedaljene har du jo bare vært snill og god med meg! Det positive overvinner det negative.

Den tryggheten, som å være i mors mage igjen, ingen kan skade meg , ingen bekymringer, halveis i koma, samtidig i full aktivitet, du gir meg fred og ro, men samtidig en uutholdelig kløe.
Allikevel vil jeg være med deg,tilbringe halve livet i et selvpåført 'koma' for du roper alltid på meg og jeg er jo så svak for deg.

Jeg vet at du er følelsesløs, jeg vet at du tar fra meg alt håp og glede, at du river meg i stykker uten å blunke.
Du gjør slik at jeg ikke føler meg alene, du gjør til at jeg distansierer meg fra omverden, for det eneste jeg trenger er ditt nærvær som får blodet mitt til å bruse og kroppen varm.
Forlater jeg deg, gir du meg et helvete uten like, jeg mister alt vi har bygd opp samen og jeg blir iskald samtidig som jeg kaldsvetter, jeg blir paranoid, tiltaksløs og finner ikke glede i noe eller noen.
Kroppen verker,kvalmen kommer og jeg blir sykere og sykere.
Jeg finner deg endelig igjen og du gjør meg snill,glad og varm igjen, de negative tankene forsvinner når du bobler inni meg, tiden står stille alt er bare bra.

Helt til du er borte igjen og jeg må begynne på nytt, dag etter dag, år etter år, den samme gamle visa om og om igjen, man undres kanskje på hvorfor jeg orker å dedikere livet mitt til noen som er så bittersøt som deg, som gjør meg til en slave av din kjærlighet, for uten din kjærlighet har jeg bare elendighet, den elendigheten du har påført meg.

Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har tenkt at nå er nok min tid kommet, nå er jeg ferdig her, for du tar så godt tak i meg, men jeg bryr meg ikke, jeg tar det med knusende ro, jeg er da ikke redd, hvorfor skulle jeg det, jeg er jo trygg...
Jeg vet det så godt, vet det så godt.. Burde holdt meg unna,burde sagt nei, burde reist bort fra deg og burde snudd ryggen til deg for ironisk nok advarer jeg jo andre mot deg og din elendighet.

Jeg har jo forlengst forlatt deg, men du gir deg ikke!
Hver dag er en evig kamp, en evig kamp mot deg og din fordervelse!
Du har ødelagt så mange, men ingen har ødelagt deg for du er udødelig, ingen kan ta knekken på deg, bare forlate deg om de er sterk nok...
Allikevel er det du som vinner gang på gang, for hva var vel egentlig livet uten deg?

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar